Ikke Fikse, men Frigjøre – En Ny Måte å Oppleve Skjønnhet På

Skjønnhet er noe jeg blir dypt fascinert av, og befinner meg for tiden langt, langt ned i et kaninhull jeg ikke visste fantes.

Jeg føler samfunnet har et litt ubevisst forhold til skjønnhet (meg selv inkludert), og at vi kanskje ikke reflekterer over hva vi oppfatter som vakkert. Men hvis vi hadde blitt spurt på gata: “hva er skjønnhet?” så tror jeg mange av oss hadde klart å formulere et svar.

Kanskje vi ville svart noe som: “når noe ser bra ut” eller “når noe er symmetrisk og balansert” eller “når noe er behagelig for øynene”. Jeg tør også å påstå at noen av oss ville tenkt, men kanskje ikke sagt høyt, at skjønnhet kommer som et produkt av noe vi har gjort en innsats for. Trent, spist sunt, renset, ryddet, sminket, justert, redigert. Fikset litt.

Hvis du googler definisjonen av ‘skjønnhet’ kommer dette:

“noe som gir en sanseopplevelse av behag, mening eller tilfredsstillelse.”

Med en gang vi involverer sansene blir det automatisk mer helhetlig, mener nå jeg. Sansene våre er jo ikke bare redusert til synet – det vi kan se – men det vi kan kjenne, føle, høre, lukte, smake.

For å relatere denne definisjonen til oss mennesker, så handler kanskje ikke skjønnhet så mye om utseendet vårt, og kanskje enda mindre om det vi gjør for å fikse på det, men vår unike opplevelse av noe velkjent, meningsfullt og fritt. Og det er her det begynner å bli interessant, fordi disse opplevelsene vil utvilsomt være drastisk ulike fra person til person.

Hva som føles velkjent for deg, vil føles fremmed for noen andre.

Noe som gir deg mening, gir andre håpløshet.

Det som gir deg en følelse av frihet, gjør kanskje at noen andre føler seg fanget.

Ikke fikse, men frigjør

Så hvis skjønnhet ikke handler om å endre på det vi kan se, men om å frigjøre det som allerede finnes, hvordan navigerer vi dette da? Hva hvis skjønnhet ikke er noe vi skaper, men noe vi opplever når vi gir slipp på kontroll og lar det naturlige tre frem? Kanskje det ikke er utseendet vårt som må fikses, men vår evne til å sanse det som allerede er der – og se det som vakkert, fordi det er fritt.

Dette gjelder jo egentlig alt i livet. Når vi henger oss for mye opp i å fikse på ting for å få det til å virke perfekt på overflaten, så blir vi etter hvert slitne. Stive. Stagnerte.

Men når vi gir slipp på kontroll, så mykner vi. Vi frigjør det som naturlig ønsker å utfolde seg – i oss selv, i kroppen, i livet. Vi slutter ikke bare å fikse, men vi gir plass til det som vil vise seg når vi ikke holder igjen.

Og er ikke det…vakkert?

Holistisk Ansiktsterapi er én måte å erfare det på, men det er også bare det å leve. Puste. Føle. Hvile. Ta i mot. Noen ganger er det en samtale som får skuldrene til å senke seg. Andre ganger er det stillhet. Noen ganger handler det kanskje ikke om å gjøre noe som helst, men om å lytte til det som er.

Å frigjøre er ikke det samme som å gi opp. Det er å gi etter. Gi etter for det som allerede finnes.

Her er noen refleksjonsspørsmål jeg utforsker i dagboken min for å mykne mitt eget sinn rundt denne måten å oppleve skjønnhet på. Bruk dem gjerne selv for å finne din egen forståelse av hva skjønnhet betyr for deg, og hvordan den kan uttrykke seg i livet ditt.

Hva ville skje hvis du så skjønnhet som en sanseopplevelse, ikke noe visuelt?

På hvilke måter kan du lytte til deg selv, i stedet for å prøve å endre noe?

Hva betyr det for deg å gi etter, ikke som å gi opp, men som å slippe til?

Hvordan ville livet føles hvis du ga slipp på ideen om at du må fikse noe?

Vi trenger ikke å ha alle svarene, men kanskje vi kan kjenne det. Føle det. Sanse det. Og stole på at det er nok.