Gua Sha og Bindevevet – Hvorfor Jeg Tok Tilbake En Trend Jeg Var Lei Av

Ok. Så jeg må bare si det: Jeg har vært fed up av gua sha.

Ikke fordi det ikke funker – men fordi plutselig hadde alle en rosa krystallstein de "skrapte ansiktet med" mens de hemningsløst skrøt av hvor mye mer 'snatched' kinnbeina deres var blitt.. Det føltes så... overfladisk. Så trendbasert. Så langt unna alt jeg egentlig mener om hud.

Og bærekraften? Don’t get me started… Hvor mange jade- og rosenkvarts-steiner ble masseprodusert og solgt til folk som brukte dem tre ganger før de havnet i en skuff? Det gjorde meg helt blæh.

Meeen… så skjedde det noe.

Jeg lot gua sha ligge lenge. Lenge. Men jeg tror jeg visste innerst inne at det var noe jeg kom til å komme tilbake til. Jeg visste at teknikken var mer enn det Instagram fikk det til å se ut som. Og en dag tok jeg det frem igjen – uten hype, uten trender, bare for å kjenne etter.

Og det var da det klikket litt på plass.

Gua sha handler ikke om huden – det handler om bindevevet

Bindevevet er et slags rammeverk som går gjennom hele kroppen, en tynn hinne av noe som holder oss sammen. Det pakker inn musklene, ligger mellom huden og det underliggende laget, og er koblet til alt egentlig.

Når vi jobber med gua sha, er det egentlig bindevevet vi påvirker, ikke bare huden. Og det er kanskje derfor resultatene ikke bare handler om "glød", men også føles… dypere? Som om noe slipper taket fra innsiden.

Hvorfor bindevevet kan bli stramt (og hvorfor gua sha faktisk hjelper)

Bindevevet er sånn at det kan bli skikkelig stivt og "limt" sammen når vi har spenninger, stress eller rett og slett sitter for mye stille. Noen ganger føles det som om huden er litt sånn… fastlåst. Kanskje kinnene trekker seg innover, kanskje kjeven er litt hard, kanskje vi kjenner at ansiktet ikke helt henger med når vi prøver å mykne det.

Gua sha fungerer fordi det hjelper bindevevet med å slippe taket. Ikke ved å tvinge noe – men ved å gi kroppen et lite hint, en sånn "hey, du kan mykne her, du trenger ikke holde fast så hardt."

Vi stryker over huden, lett, ikke for hardt, og gir vevet mulighet til å restrukturere seg selv.

Og så skjer det noe. Bevegeligheten kommer tilbake, huden kjennes mer levende, vi føler oss på en måte mykere. Jeg har fått så mange a-ha opplevelser av å jobbe med bindevevet, som har gått langt utover ansiktet, og som bare har gitt en god følelse til hele kroppen.

Og det føles ikke som en quick fix. Det føles ekte.

Det handler ikke om å skrape, men å lytte

Gua sha har fått et rykte på seg for å være en "skrapeteknikk" som får frem blodutredelse. Men når vi jobber med gua sha i ansiktet, handler det ikke om hardt trykk som gjør huden rød, men om forsiktighet. Om hvordan vi bruker steinen til å møte vevet, ikke tvinge seg på det.

Og det er kanskje det som gjør at gua sha, brukt på denne måten, ikke er en sånn trend-greie, men en metode som faktisk gir mening.

Så ja, gua sha er tilbake i livet mitt.

…men ikke som en rosa hype – som et verktøy jeg faktisk respekterer. Et som ikke bare handler om huden, men om alt som ligger under. Om hvordan vi møter hele oss, ikke bare ansiktet.

Gleder meg til å se hva denne gjenforeningen kan lede til!

Foreløpig har den inspirert et gua sha-kurs som er under utarbeiding. Et kurs som ikke handler om å fikse noe – som ikke handler om raske resultater, men om å faktisk forstå hva vi jobber med.

Les mer her og meld deg på venteliste hvis du også er nysgjerrig på hva gua sha kan gjøre.