Holistisk, men Ikke Perfekt: Mine Beste (og Verste) Obsessions fra 2024

Velkommen til min reise gjennom året 2024, som holistisk ansiktsterapeut, hudpleie faglærer, gründersjel, mamma, kvinne og helt vanlig menneske. Jeg er vel ikke alene om å ville reflektere over et fullført år, så jeg tenkte å ta deg med på min reise gjennom 2024 – et år fylt med opp- og nedturer, små og store “obsessions,” uperfekte øyeblikk, plutselige åpenbaringer, favoritter og overraskelser. Alt som på en eller annen måte har handlet om naturlig skjønnhet, holistisk livsstil og den deilige, men til tider utfordrende, kunsten å ta vare på seg selv.

Før vi kommer til min uperfekte-holistiske-obsessions-årskavalkade, vil jeg vie noen setninger til grunnen til at jeg sitter her og skriver dette. 2024 har vært et skikkelig spesielt år for meg, fordi det var året HOANA ble født. Det var et lite frø som begynte å spire i 2020, og som endelig brøt gjennom mange barrierer og holder nå på å blomstre. Å skape et akademi med en komplett utdanning, som både tilfredsstiller mine “perfeksjonistiske” krav og samtidig demper imposter-syndromet som noen ganger skriker litt for høyt, har vært litt av en opplevelse.

Hele veien har jeg ønsket at HOANA skal holde høy faglig kvalitet, tilby noe som virkelig gir verdi for de som søker en dypere forståelse av holistisk hudpleie, og skape et rom som fremmer kreativitet, fleksibilitet og ekte inspirasjon – for alle som blir en del av dette fellesskapet. Og ikke minst, et akademi som svarer på lengselen jeg ser i samfunnet etter det mer naturlige, ekte og genuine. Å bygge noe som både speiler dette behovet og samtidig rommer mine egne idealer og drømmer har vært en heftig reise, for å si det mildt.

Nå kjenner jeg på en enorm takknemlighet for at HOANA kan være et sted for alles unike reise – et sted som er i stadig utvikling, akkurat som deg og meg.

Holistisk, Men Ikke Perfekt

Det å ha en åpenlyst ‘holistisk’ identitet på Instagram ble, uten at jeg egentlig skjønte det selv, en av de største overraskelsene for meg i begynnelsen av året. Jeg følte meg nesten fanget i en rolle jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle bryte ut av. Så, den kanskje mest ‘ikke-holistiske’ beslutningen i 2024 var å slette hoved-Instagramkontoen min – den med flere tusen følgere, bygget opp over mange år, og som hadde vært en av mine beste arenaer for markedsføring. Det er nesten komisk når jeg tenker på det: Mens jeg jobbet for å bygge opp HOANA (Holistisk Ansiktsterapi Akademi), et helt nytt akademi som trengte all den publisiteten det kunne få, slettet jeg samtidig den største plattformen min. Likevel, humble brag warning, HOANAs første år har nådd alle mål – uten store annonseringskampanjer!

Det gjorde noe med meg, å slette kontoen. Det var som om jeg tok tilbake noe jeg hadde mistet, uten helt å vite hva. Jeg kjente på en ny ro, en klarhet og retning jeg ikke hadde følt på før. Det ga meg energi til å fokusere på det som virkelig betydde noe.

Jeg avsluttet utdannelsen i kundalini-yoga fordi det føltes for rigid – som et system jeg ikke lenger kunne stå inne for. Jeg kuttet ut et online meditasjonsmedlemskap jeg hadde fasilitert, fordi jeg merket at det tappet meg for energi i stedet for å gi. Jeg sa opp kundeforhold som ikke lenger resonnerte, selv om jeg nettopp hadde lansert nye tilbud. Det var som om jeg måtte gi slipp på alt som ikke ga mening lenger, selv ting som hadde vært viktige deler av livet mitt i mange år.

Og det stoppet ikke der. Maten jeg spiste, rutinene mine, selvpleieproduktene jeg brukte – alt ble påvirket av dette ‘bruddet’ med Instagram. Når jeg ikke lenger trengte å vise frem hva jeg gjorde til enhver tid, fikk jeg en frihet jeg ikke ante at jeg manglet. Jeg kunne bare gjøre det som føltes riktig for meg, selv om det ikke var ‘on brand’ eller passet inn i den identiteten jeg hadde vist frem på sosiale medier.

Med denne løsrivelsen, tok jeg meg friheten til å utforske alt mulig – både det holistiske, bærekraftige og naturlige, men også det kunstige, overfladiske og politisk ukorrekte. Det største sjokket for de fleste som blir kjent med meg, er nettopp dette: at jeg er så avslappet til “begge sider” av helse og selvpleie. 99% av de jeg møter, ser på meg som en sånn tvers-gjennom jomfruelig holistisk gudinne (haha) – kanskje spesielt siden jeg driver et akademi som fronter det holistiske. Men sannheten er langt fra det de fleste tror. Jeg ser på det holistiske som noe mye mer fleksibelt enn det perfekte, alt-eller-ingenting-idealet.

Holistisk betyr jo helhet – om å inkludere alle sider og gjøre plass til alle fasetter av livet.

Mine Obsessions Gjennom 2024

Januar – Etterdønninger fra Costa Rica

Vi hadde tilbrakt en måned på Costa Rica rett før årsskiftet, så huden levde fortsatt på en slags glød fra sol, varme og høy luftfuktighet, men litt inn i første kvartal i norsk vinterluft begynte det å bli tørt. Jeg var helt avhengig av Gentle Cream fra Medicalia den perioden, og husker jeg gikk tom på starten av året. Elsket den kremen fordi den bare funka. Den er parfymefri og føles skikkelig deilig på huden, men det ble sånn at jeg måtte ta den på med en gang jeg kom ut av dusjen. Kremer gjør ofte det med huden.. at den blir fort vant til den perfekte cocktailen av næring og fuktighet, og gjør huden litt lat. I tillegg var jeg helt sinnsykt trøtt i denne perioden med en ettåring som elsket å stå opp kl 5, og drakk MYE kaffe, så huden var litt tørst her.

Februar – Selvbruning

Yeees, jeg brukte mye selvbruning i februar. Jeg er altså så basic at jeg elsker en “sunn glød”, og mitt knep var, og er fortsatt, å bruke selvbruningsvann til kropp fra Eco Tan blandet med litt olje. Hvorfor 1. til kropp: fordi den koster 100 kr mindre og har 40 mL mer, har nøyaktig samme ingrediensliste (lønner seg å lese liiiitt nærmere enn det markedsføringen vil at du skal se hihi) og 2. blandet med olje: fordi det mildner selvbruningseffekten og gir litt næring i samme slengen.

Mars – Oljer, oljer, oljer

HOANA hadde sin aller første kurshelg i mars 2024, og da ble min indre olje-elsker vekket. Til undervisningen hadde jeg en haug av økologiske baseoljer og hydrolater (blomstervann) som jeg handlet fra Sunvita i store kvanta, så jeg var en ekte heks og kokkelerte mye på kjøkkenet med oljeblandinger og diverse miksturer for å booste huden. Jeg er jo faglærer i blant annet oljeformulering, så det ble naturlig at jeg fulgte mine egne råd og brukte de samme oljene som jeg underviste om.

Jeg ble veldig glad i squalane, som teknisk sett ikke er en olje, men et hydrokarbon, og hadde alltid den i 50% løsning i alle ansiktsoljene jeg blandet. Squalane er helt klar i fargen og føles nesten litt silikon-aktig. For meg er det den nærmeste du kommer en ‘krem-effekt’ uten at det inneholder vann.

Vår og Sommer – Minimalisme

Jeg vet ikke helt hva det er, men med en gang solen kommer til Norge og alt begynner å spire, så er det som om jeg føler meg umiddelbart mer påkoblet naturen og føler mindre behov for å tukle med min egen iboende natur. Jeg blir alltid dratt mot det lette, enkle og naturlige, og føler ofte mindre behov for å tilføre noe fra utsiden.

Denne sommeren ble jeg gravid, og alt av sterke dufter og kompliserte konsistenser ble rett og slett ‘off the table’. Jeg gikk seriøst all-in på solsikkeolje fra Eldorado liksom – fra topp til tå. Jeg smurte meg inn mens jeg sto i en varm dusj, lot vannet skylle bort det overflødige, og følte meg både vakker og sterk... men også utrooolig kvalm. Skikkelig svangerskapskvalm. Så alt som luktet og alt av unødvendige tilleggsprodukter ble bare for mye for meg.

Jeg hadde til og med laget noen herlige infused oljer med rose og lavendel tidligere på våren som hadde stått og godgjort seg hele sommeren, som jeg nå ikke orket tanken på å få bare en liten sniff av en gang. Du infuser enkelt oljer ved å bruke en baseolje som har god holdbarhet (f.eks. fraksjonert kokos, sesam eller oliven) og legger i tørkede urter så oljen dekker helt. Lar det stå mørkt og svalt i 1-3 måneder, rører/rister innimellom, og siler av gjennom kaffefilter. Den ferdige urteoljen har begrenset holdbarhet, men bør kunne brukes så lenge den ikke lukter dårlig eller ser for grumsete ut. Den kan videre fungere som base til ansikts- og kroppsoljer, salver, fotbad, hårkur, negleolje – eller hva enn kreativiteten måtte finne på. Mine holdt dessverre ikke lenge nok til at første trimester-kvalmen ga seg, så de havnet, skamfullt nok, i søpla…

Høsten – Hudkrem på resept

På høsten fikk jeg en helt ny opplevelse av selvfølelse og utseende. Jeg var endelig forbi svangerskapskvalmen og følte meg som et nytt menneske, men de nye hormonene førte med seg store kviser på haka og et oppbluss av min trofaste følgesvenn: perioral dermatitt. Jeg følte meg rett og slett stygg. Og selv om jeg visste akkurat hva som forårsaket det, kjente jeg ikke helt poenget med å gjøre noe med det. Jeg var faktisk litt stolt over hvor flink jeg var til å bare akseptere det som det var.

Men samtidig dukket det opp en ny tanke: Shit, jeg må jo ikke gå rundt og føle meg stygg selv om jeg vet at dette bare er hormoner og en fase. Jeg begynte å tillate meg selv å kjenne på noe annet – ikke ut fra en desperat “jeg må være vakker for å være verdifull”-følelse, men mer som: Jeg kan velge å gjøre noe som får meg til å føle meg bedre akkurat nå, og det er mer enn gyldig i seg selv.

Så jeg tok kontakt med hudlegen min, som hadde hjulpet meg under forrige svangerskap, og fikk utskrevet Skinoren – en krem med azelainsyre. Den er litt sterk og kan tørke ut huden, men den er mildere enn mange andre syreprodukter og faktisk den beste for sensitiv hud og rosacea, så lenge du bruker den med respekt. Det føltes helt greit å bruke Skinoren. Huden klarnet opp gradvis, og jeg merket at jeg fikk enda større rom for å forstå andres dype forestillinger om seg selv og skjønnhet – fordi jeg selv sto midt i det.

Det hele ga meg en følelse av det jeg nesten vil kalle “bevisst likegyldighet.” Jeg ga rett og slett litt faen i hvordan det kunne se ut fra utsiden at jeg “ga opp” og tydde til medikamenter. Jeg følte meg trygg og forankret i intensjonen min, og det var alt som betydde noe.

November – Ansiktsmassasje og Sakte Skjønnhet

Jeg har naturligvis et ganske robust repertoar av teknikker man kan bruke på et ansikt. Og selv om jeg ikke alltid er så flink til å øve på meg selv, var jeg i denne perioden veldig opptatt av å ta på ansiktet mitt. Mye.

Jeg masserte og knadde morgen og kveld og kjente på så mange frigjørende effekter. Det lå nok et lite håp i bakgrunnen om at det skulle gi meg mer glød og sterkere hud – akkurat slik jeg ser hos de som får slik behandling av meg eller mine elever. Men det beste med selvberøringen var noe helt annet: egentiden. Roen og tilstedeværelsen. Det var som om noe våknet i meg igjen, en dragning etter å bare gjøre deilige ting mot meg selv.

Jeg ble også veldig inspirert av årets siste kurs-samling med HOANA. Alle deltakerne, på hver sin måte, elsket å gi og få ansiktsmassasje. Som avslutning på utdannelsen ønsker jeg alltid å motta behandling fra hver deltaker, og denne gangen kjente jeg virkelig hvor viktig det er å tillate seg selv myk og målrettet berøring.

Desember – Min Perfekte Hud-Match

Huden min – selv som hudpleiefaglærer – vil nok alltid være noe jeg undrer meg over. Hva vil den egentlig ha? Hvilke produkter elsker den aller høyest? Hvilke teknikker responderer den best på?

Jeg tror jeg har slått meg til ro med at jeg aldri vil finne et endelig svar som funker hver eneste dag, resten av livet. Og det er kanskje like greit. Spesielt som kvinne, og spesielt her i Norge, hvor kombinasjonen av hormoner og vær skaper et konstant skiftende landskap for huden.

Og det er egentlig perfekt. For det bygger oppunder hele min filosofi – nei, hele mitt livssyn – om hvordan vi skal tillate oss selv å være i evig forandring. Uten hemninger. Uten å måtte ha en forklaring på hvorfor. Selv om, selvfølgelig, forklaringer kan være nyttige innimellom. Det er tross alt derfor jeg elsker å dykke ned i alt som har med huden å gjøre og formidle det jeg oppdager.

Men samtidig elsker jeg å ikke vite. Å være hengiven til mysteriet.

Jeg prøver å holde en lett og leken tone når det gjelder valgene jeg tar rundt selvpleie. For til syvende og sist handler det ikke om å alltid finne den perfekte løsningen – det handler om å nyte prosessen, være tilstede, og gi meg selv det som føles riktig akkurat nå.

Og med det sagt … her er årets siste obsession! Noe som fortsatt, enn så lenge, føles deilig, tilgjengelig og akkurat passe ‘holistisk’ for meg og huden min.

Jeg har alltid holdt meg til en enkel rutine bestående av en vann- og oljekomponent, kombinert med noen sekunders massasje. Akkurat nå veksler jeg mellom rosevann og Gentle Toner (søsteren til min elskede Gentle Cream fra Medicalia), etterfulgt av den siste ansiktsoljen jeg har blandet selv. Favorittene mine om vinteren er aprikoskjerne, avokado, granateple og tamanu. Føler jeg meg tørr tar jeg gjerne på litt krem, mer olje eller begge deler.

På toppen av dette har jeg i julen lånt en grønn-pigmentert krem fra La Roche Posay av moren min. Den gir en superlett dekkende finish – akkurat nok til å jevne ut rødhet uten å føles tung. Jeg har aldri vært fan av foundation eller BB-cream, men denne var overraskende perfekt. Selv om jeg må innrømme at jeg hverken har sjekket ingredienslisten eller bekymret meg noe særlig for effekten – noen ganger er det faktisk bare følelsen som teller.

Når det gjelder litt forfengelig fresh-het, har jeg sverget til all-over face color i ‘faux tan’ fra bareMinerals helt siden jeg så deres første reklamer på TV-shop da jeg bodde i USA. (Side note: Jeg tror det het noe annet den gang, kanskje True Minerals, men hele greia har uansett samme essens – en lett mineralbasert glød som bare gjør jobben.) Til slutt sprayer jeg med en deilig mist fra INIKA som lukter akkurat sånn jeg tror alle ønsker å lukte. Den fungerer både som fuktboost for huden og som en liten humørløfter midt på dagen.

Skjønnhet i 2025

For meg har selvpleie og skjønnhet aldri bare handlet om produktene jeg bruker, eller resultatene jeg ser i speilet. Det handler mer om noe som ikke alltid kan måles eller forklares – følelsen av å møte meg selv på en god måte. Som når jeg smører ansiktet med noe som føles mykt mot huden, eller når jeg tar meg tid til en kopp te i stillhet og kjenner at jeg egentlig er ok, akkurat sånn jeg er.

Jeg tenker ofte at skjønnhet handler om mer enn det vi ser; det er en slags tilstand. Som om vi blir vakrest når vi tør å lene oss litt tilbake, puste litt dypere og kjenne at det er greit å være her – akkurat nå. Det trenger ikke være perfekt, det trenger ikke være mye. Men det lille øyeblikket hvor vi tillater oss å bare være, det har noe vakkert i seg.

Og kanskje er det det skjønnhet i 2025 skal handle om – å gi litt slipp på fasaden og heller finne de små, ekte øyeblikkene som får oss til å føle oss hjemme i oss selv.

Klem fra Vilde