Er Det Mulig Å Bli Fri Fra Skjønnhetsidealer?

Jeg har kjent lenge at vi trenger å snakke om self care.

Og jeg vurderte å kalle dette innlegget: det idealistiske kaninhullet eller noe. Fordi jeg skriver om når idealer, blir idealer…blir idealer.

Vi lever liksom i en tid hvor jeg føler at selv de minste valgene vi tar for oss selv og vår selvpleie skal komme fra det “rette” stedet.

Self care har gått fra å være duftlys og spa-dager, til å ha blitt noe dypere og mer “korrekt”.

Og i min verden: ansiktsterapi, hudpleie og skjønnhet – for eksempel:

«Smink deg bare hvis det gir deg glede. Bare gjør noe med utseendet hvis det kommer fra et sted av frihet. Bare hvis det er for deg selv.»

I starten syntes jeg det virket fantastisk at flere begynte å stille slike bevissthets-krav til seg selv. Men er det egentlig frihet, eller bare en ny versjon av idealer vi må nå?

Jeg føler vi har gått fra å strebe etter skjønnhetsidealer til å måtte analysere intensjonene bak hver eneste handling. Er det ekte? Er det «rent nok»? Har vi tenkt over hvorfor vi gjør det?

At mye av friheten i seg selv har blitt enda et ideal vi må leve opp til…

Når vi må prestere frihet

Dette har jeg sett på andre områder også. “Ekte hvile”, for eksempel. Det holder ikke lenger å bare slappe av. Nå skal vi hvile riktig. Det skal være mindfulness, ikke scrolling. Pust og yoga nidra, ikke Netflix.

Men hva hvis alt vi orker akkurat nå er å ligge på sofaen og se på noe hjernedødt? Hva hvis vi bare trenger å få lov å være menneske? Skal vi prestere selv når vi sårt trenger en pause?

Og det samme gjelder hud og skjønnhet. Hva om vi sminker oss fordi vi føler oss usikre? Eller bare fordi vi faktisk ble påvirket? Hvorfor må vi analysere det i det hele tatt?

Dr. Pooja Lakshmin er forfatter av boken Real Self Care, en bok jeg kjøpte for å gå dypere inn i hva selvpleie faktisk er. Bakpå boken sier hun:

«What does self-care really mean? From puppy yoga to gua shas, we are promised pastel-coloured 'quick fixes' to long-term social problems that cause burnout and stress. And when these promises prove empty, we are made to feel like failures within a system that is failing us.»

Jeg forstår, og digger, i grunn hvor hun kommer fra, men når vi hele tiden måles opp mot en ny standard – selv i selvpleie – blir vi fanget i et system som fortsetter å kreve noe. Og når vi ikke klarer å leve opp til kravene, sitter vi igjen med følelsen av å ha feilet.

Igjen.

Kanskje løsningen er raushet?

Jeg vet ikke hvor dette skal ende, fordi jeg mener det er viktig å ta bevisste valg for oss selv, kanskje spesielt når det gjelder utseende, men jeg tror ikke løsningen er å være helt fri fra påvirkning. Jeg tror ikke det er mulig, og jeg tror ikke det er nødvendig heller.

Kanskje løsningen er å akseptere oss selv der vi er – uten å kreve at vi må være “riktige” hele tiden. Uten å måtte validere hvert valg.

For det er ikke feil å ønske å føle seg vakker! Det er ikke feil å sminke seg, enten det er for å føle seg tryggere eller bare fordi man har blitt influenced. Vi trenger ikke å analysere hvert eneste valg for å finne ut om det er “godkjent” av et eller annet “høyere” ideal.

Og det viktigste: Vi skal ikke måtte trenge å prestere frihet. Da er det jo ikke lenger frihet.

Godt nok akkurat nå

Så kanskje ekte frihet handler om å gi slipp på hele ideen om «riktig» og «feil.» Kanskje det handler om å møte oss selv der vi er – med raushet, ikke krav.

Om vi er usikre, messy, eller bare trenger en pause, kan vi heller si:

Dette er det jeg klarer akkurat nå. Og det får være bra nok.

For i en verden full av idealer, både gamle og nye, er kanskje den mest radikale handlingen å gi slipp på dem alle – og bare være.