Hvorfor Du Bør Slutte Med Healing – Og Hva Du Heller Kan Gjøre

Jeg føler at de som jobber med en eller annen form for healing, eller noe energetisk, subtilt, med det mystiske, usynlige, uforklarlige – og kanskje også de som hjelper andre med å forstå disse mer subtile, uforklarlige tingene – blir veldig fort tappet.

For det første er det ikke noe galt med healere; de er gjerne naturlige omsorgspersoner, og har kanskje alltid følt at de har noe viktig å dele med andre, som genuint er ment å hjelpe og gi støtte. Jeg opplever at når en healer begynner å jobbe med andre på en mer målrettet måte og ser resultater av deres arbeid, føler de på en mening og en fullkommenhet, og de forstår virkelig at det å gi healing til andre, gir en form for energi tilbake. Noe som er helt fantastisk!

Men etter en stund kan healeren begynne å føle seg tappet.

Drained.

Tom.

Kanskje vet de ikke helt hvordan de skal fylle på eller hente tilbake sin egen kraft. Noen klarer ikke alltid å koble seg av den de hjelper, og tar innover seg deres utfordringer som sine egne. Andre havner i en “ond sirkel” av å forvente et resultat hos alle de behandler, og stiller høye krav til seg selv om at de må levere en løsning til mottakeren.

Av personlig erfaring vet jeg at det er dager hvor man som terapeut ikke er helt på plass – og det er nesten umulig å forvente at noen alltid skal være på plass hele tiden, uansett hvor bra man måtte leve, hvor mange ritualer og sunne rutiner man har. Men når man som healer ikke er på plass, kan det opprinnelige naturlige og iboende arbeidet med healing, forvandle seg til å være en utrolig krevende og tung oppgave, og søken etter å helbrede, finne svar eller love en løsning kan ofte bli en desperat handling.

I tillegg har jeg sett at de som er naturlige healere, er ofte naturlige sensitive eller høysensitive. Og når en høysensitiv person blir desperat etter å finne et svar for noen andre, går det raskt over til at de blir tappet og ikke klarer å gjøre jobben sin lenger. 

Den høysensitive healeren

Følelsen av desperasjon kan minne litt om å stå fast i en sirkel av frustrasjon og maktesløshet, og det viktigste for en høysensitiv er å føle på tryggheten som kommer fra å være i kontakt med sine egne grenser og behov. Så kanskje et sunt og bærekraftig steg for en healer som føler seg tappet, er å slutte å love helbredelse. Fordi selv om ordet «healing» kan romme så mye — det kan reflektere noe spennende, forløsende, nydelig og vakkert — kan det også ubevisst ta kraften bort fra det som egentlig skjer.

Å kalle noe “healing” kan være en ubevisst måte å si at «denne behandlingen er det eneste som kan gi helbredelse, og alt annet er noe annet enn helbredelse». Ved å kalle oss selv healere kan vi på den måten ta makten bort fra den vi skal hjelpe, som om vi er de eneste som kan bringe helbredelse. Noe som er problematisk for både den som gir og får: fordi du tar på deg et enormt ansvar, samtidig som du gjør mottakeren avhengig av deg for å bli bedre.

Kanskje den høysensitive healeren bør reflektere over hva deres terapiform egentlig er. Hvis det for eksempel innebærer håndspåleggelse eller en form for berøring, der folk føler seg bedre uavhengig av om du gjør healing eller ikke, kan det kanskje kalles noe annet. Berøringsterapi, energimassasje eller i mitt tilfelle hud-pleie. Ofte må vi komme oss litt ut av våre egne satte forestillinger om hva vi gjør, legge vårt ego til side og se på hva den faktiske realiteten tilsier.

Den ekte healingen er der uansett

Noen healere vil kanskje ha godt av å lene seg på noe mer konkret og håndfast, som en ansiktsmassasje eller holistisk hudpleie behandling, og samtidig kunne gi av sine unike gaver. Jeg har tro på at hvis healingen er ekte, og virkelig føles naturlig, så er den der fortsatt, uavhengig om behandlingen kalles healing eller ei. Det kan gi den høysensitive mer rom til å bevare sine grenser og gjøre en god behandling, og tillate seg selv å senke skuldrene og gi slipp på ansvaret om å helbrede.

Jeg tror det er derfor jeg fortsetter å jobbe med holistisk ansiktsterapi – jeg kan lene meg på at jeg gjør en fysiologisk positiv jobb for huden deres, jeg vet nøyaktig hvordan min behandling kan støtte deres helhetlige velvære og jeg har fullstendig tillit til at de får en god effekt av den konkrete behandlingen de får.

Utover det, har jeg tillit til mennesket foran meg. Jeg stoler på at de er akkurat der de skal være i sin prosess og at de evner å håndtere det de har blitt presentert med. Hvis de søker etter svar, kan jeg forsøke å holde et åpent og omsorgsfullt rom for at de selv kan utforske i trygghet. Som sensitiv terapeut, vil jeg egentlig bare være der for dem, og gi dem de beste mulighetene for å føle seg bra, uten at jeg må ta på meg oppgaven om å fikse dem.

Fysiske vesener trenger fysisk behandling

Personlig har jeg sluttet å omtale mine behandlinger som healing – selv om jeg vet godt hva de potensielle effektene kan oppleves som – fordi jeg har genuin tro på at den mellommenneskelige utvekslingen, den fysiske kontakten og muligheten til å bli holdt i ekte hvile er mer enn godt nok. Siden vi er fysiske vesener, trenger vi fysisk berøring og velbehag.

Hvorfor ikke tilby en form for fysisk velbehag som ansiktsterapi, massasje, hudpleie, yoga eller ledet bevegelse? Kanskje kan en så enkel justering gjøre at den høysensitive healeren evner å gjøre jobben sin på en bærekraftig måte, og samtidig hjelpe de som trenger det.